Tradisjonen med faddere går helt tilbake til det andre århundre da barn av kristne martyrer fikk nye ”foreldre”. I flere hundre år var det vanlig i vår kirke at en av fadderne bar barnet til døpefonten. Noen steder praktiseres denne skikken fortsatt. Tilsvarende gjelder tradisjonen med såkalt ”luefadder”, en fadder som tar av dåpslua før dåpen, enten i kirkebenken eller ved døpefonten.
Det er en ære å bli spurt om å være fadder. Mange ganger vil fadderne tilhøre den nære familie og representere ulike generasjoner. For andre er det naturlig å velge venner av familien. Nedre aldersgrense er 15 år og fadderne må enten være medlemmer av Den norske kirke eller et kirkesamfunn som ikke forkaster barnedåp.
Minst to faddere
Den døpte skal ha minst to, og høyst seks faddere. Foreldre kan ikke være faddere. Minst to faddere må være tilstede ved dåpshandlingen. Det er fint om fadderne har mulighet til regelmessig kontakt og til å være en støtte for både barn og foreldre.
Fadderne er ikke alene om sin oppgave. Sammen med hele kirken – spesielt den lokale menighet skal de ”be for den døpte, oppmuntre denne til å høre Guds ord og finne sin plass i menigheten og ved nattverdbordet”, som det heter i dåpsliturgien.
Faddere er noe spesielt
Den døpte får ofte et spesielt forhold til fadderne sine. Faddere kan bidra til at dåpsdagen blir feiret som en litt annerledes fødselsdag der en snakker om det som skjedde ved dåpen. For de døpte er det også trygt å vite et det er noen som bryr seg spesielt om dem og ber for dem.
Hva en fadder ikke er
Å være fadder innebærer ingen sivilrettslig forpliktelse, som for eksempel å skulle overta omsorgsansvar for barnet hvis foreldrene dør. Dette er en gammel tankegang som fortsatt har fotfeste mange steder, men den er ikke riktig. Selve fadderansvaret dreier seg om barnets trosopplæring, ikke om andre forhold.